Med staver og stegjern i skodda på Store kjostind.

Med base på Kjosen Lodge er det bare å velge og vrake i aktiviteter.
 Sykkelturer, litt fisking i fjæra og gåturer i fjellet. Denne gangen ble det gåtur i bakgården.
Med god matpakke, en ølboks, stegjern og gps i sekken traska vi opp ura. Skodda lå og ventet like over kanten av ura på ca 600m. Heldigvis var den ikke tettere enn at man kunne skimte snøfeltene opp av og til.
De første partiene gikk vi uten stegjern, men når det ble brattere måtte de på. Snøen har varierende hardhet og er glatt hvis man først begynner å skli. Det var ikke helt enkelt å finne rett vei opp i skoddehavet, men med gps,en i sekken for sikker rettrett er det bare å prøve.
 Kommer man helt opp er det bare bonus på en allerede fantastisk tur. Vi havna litt for langt ned mot fjorden på første forsøk og måtte ned noen høydemeter og prøve neste renne. Denne gangen ble det full klaff. Snørenna brakte oss nesten opp til topplatået. Vi fikk noen høydemeter over rullende stein før vi var oppe. Spennende nok og god samkjøring i forhold til stadig rausende stein kreves.
Men opp kom vi og belønningen var et mektig skue over skoddehavet med mektige topper som skar igjennom det hvite dekket. Sola varmet og matpakken og den medbragte ølen kune nytes ved varden.
Mot Kjosen var det bare hvitt, men mot Fastdalstinden og Rottenvikbreen var det et nydelig skue.
På nedturen var tåka sunket helt ned i gryta, så da var det god sikt ned de bratteste partiene.

Super dagstur som anbefales på det varmeste både med og uten ski.

Bare de høyeste juvelene stikker over det hvite dekket.

Begrenset sikt og ikke bare å ta ut linja opp.

Legg til bildetekst

De første snøfeltene gikk greit med bare fjellsko.

Velberget oppe ved varden.

Lyngseidebyen.

Karnes

Utsikten mot Urdtinden.

Vakkert skue.

Rottenvikbreen.

Fastdalstinden.

Bedre sikt på nedfarten, men mye stor rullende stein.

Snøfeltene var absolutt å foretrekke.

Inger på vei ned i skoddehavet.

Etterlatenskaper fra skredet i 2007 har tint fram. Dramatiske minutter der både ski og eier kom fra det i god behold.

Kjosenmagi med Store Kjostinden i hoveddrollen.

Drømmesommer i Kjosen er 20 plussgrader og godt skiføre, ekte Kjosenmagi. Det begynner å tære på skiføret de fleste plasser når vi er midtsommers, men Kjosen har enda mye å by på. 

Det er noe eget og magisk med skiturer i mektige omgivelser med sola som steiker og varmer. Goretexen og lue er byttet ut med shortsh og en lett vindjakke i sekken i tilfelle.

Skian må på sekken opp ura til kanten på ca. 550 m. Det er en rask og grei anmarsj for å komme til godsakene. Når man først er kommet til snøen er det mange muligheter. Jeg klarte ikke å bestemme meg for om det skulle bli Istinden eller Store Kjostinden før jeg var på 1200m. Det var to stykker til fots foran meg som tok Istinden, så da ble det Store Kjostinden på meg. Føret opp var suverent for bratte sider. Det var akkurat så mykt det ble skispor og at snøen ikke skled unna. Jeg kunne vel ha kryssa med skiene på helt opp til steinene, men valgte å ta stegjernene på når det ble bratt. Syntes det gikk raskere opp da. Jeg valgte først et snøfelt helt til skiers høyre, men fikk stopp da snøfeltet endte opp i en bergformasjon som ikke lot seg passere med telesko på. Det ble rettrett og opp igjen i snørenna ved siden av. Der ble det full klaff og kun litt klyving for å komme opp på topplatået. Angra litt på at jeg hadde satt fjellskoa igjen nede på 550. Telemarksko er ikke spesielt gode å klatre med, verken opp eller ned.

 Store Kjostinden som rager 1488 meter over den grønne fjorden har en fantastisk utsikt. Med Rottenvikbreen, Lyngseidet og alle de mektige toppen rundt kan man sitte i timesvis bare å nyte. Men hvem har tid til det når et nydelig svisjføre venter. Bakkene ned på ski gikk bare så alt for fort og turen ned ura en lidelse på løsgrusen med slitne bein.

Ski på sekk opp og ned Ura.

Rask og effektiv anmarsj.

Kjosen, grønn og vakker.

opp mot breen

Herlighetene åpenbarer seg når man kommer over kanten på 550m

Urdkjerringa rager midt i mot.

Jeg valgte først renna til høyre, men måtte ned og opp i den venstre.

Fortsatt en snøstripe opp til Urdtinden.

Massive og flotte fjellformasjoner.

Rottenvikbreen.

Fastdalstinden.

Skredsikringa i Ura.

Fjorden snor seg som en grønn slange i landskapet.

Istinden

Lyngseidebyen

Litt magrere med snø på Kavringtinden og Rørnestinden

Utsikt mot Istinden, Sofiatinden m. fler

Nydelig svisjføre.

Pinseutfart til Fugldalsfjellet 1686 og Store Lakselvtinden 1616.

Pinseutfarten ble i år lagt til vestre del av Lyngsalpan. Nærmere bestemt på en vakker teltplass ved utløpet av Fugldalselva i Fuglbukta. En idyllisk teltplass helt i sjøkanten på fine gressflekker. Værmeldinga var usikker for helga, men det ble bedre enn forventet. Vindstille og forholdsvis kaldt gir trygge forhold i høyda. Teltleiren ble instalert fredags kveld og innviet med lett grilling og god drikke.

Vakker teltplass i Fuglbukta.

Teltleiren ble innvilget med grilling og god drikke.

Kveldsstemning fra teltplassen.

Fugldalsfjellet 1686

Lørdag ble det tur i nærmiljøet. Fugldalsfjellet gir en mektig utsikt mot Jiekkevarrimassivet og har lang fin nedkjøring på gode forhold.

Turen starter opp en morenehaug før man så følger sørsida av elva opp i et vakkert elveslettelandskap. Etterhvert krysser man elva på et passende sted og tar sikte mot snørenna som fører opp til breen. Flott og lang, forholdsvis smal renne med 30-35 graders bratthet som greit gåes uten stegjern på godt føre. Musikk på øret anbefales ikke da det jevnlig kommer isbiter og steiner susende i god fart og da er det greit å ha alle sanser på vakt.

Etter en og en halv timers anmarsj nådde vi starten på en snøtunge og skiene kunne endelig taes av sekken. Vi hadde da passert det litt bratte partiet med et lite fossefall.

Ingen andre på vei opp, men adskillig mer aktivitet opp mot Holmbukttinden som det var panoramautsikt til.

Det var skjortevær på vei opp, men surt og kaldt på toppen. Det ble en rask rast med varm drikke og mat før turen ned. Godt skiføre over breen og delvis bra i kantene av renna. Problemer med renner på denne tida er at det som regel ligger rester av gamle ras som vanskeliggjør skikjøringa. 

Fin tur og tror jeg vil tilbake på en sommertur og telte på elvesletten.

Fin sti opp til Elveslettelandskapet.

Det åpner seg opp -

Vakkert elvelandskap og snø i sikte.

Muligheten for en ansiktsvask er tilstede.

Lita vannføring gjorde elvekryssinga grei.

Snørenna nærmer seg

Det har ikke vært bare snø i dette skredet.

Endlich ski på beina

Lang og lekker rennen snor seg opp til breen

Det kan være greit å ha øynene med seg. Her er det et isparti som henger enn så lenge.

På tur over breen før man dreier opp mot det flate topplatået

Havutsikt

Holmbukttinden med flere stykker på vei opp. To stykker ganske så nært kanten ab bresnuten.

Flott utsikt mot Jiekkevarrimassivet

Kveita i bakgrunn

På vei ned og ski på sekk igjen.

Eventyrlandskap.

Store Lakselvtinden 1616

Kvelden og natt til søndag var det noen regndråper, men om morgenen lysnet det opp og det var turvær igjen. Litt grått oppe i toppene og enda litt kaldere i lufta.

Den Himmelske Freds Plass var hovedmålet og mulig Imbodentind derifra. 

Vi fulgte elvedalen opp fra storgammen i Lakselvbukt . Etter en liten times innmarsj kunne vi ta skiene på fra 300 høydemeter . Vi fulgte elvedalen opp til flata på 500 meter før vi dreide inn i Tomasrenna. Det var greit føre for å krysse opp med ski, men det var så ujevnt av gamle ras at vi valgte ski på sekk og stegjern. Det var nok det raskeste alternativet opp renna. 

Tomasrenna har en bratthet på rundt 35 grader og strekker seg fra 500 og helt opp 1350 meter.

 Oppe i enden av renna ankommer man Den Himmelske Freds Plass. En liten bre med mektige fjell som rager opp. Søndagen var det lite og ingen sikt på breen så turen til Imbodentind ble skrinlagt. Renna opp til Store Lakselvtinden lå åpen og forlokkende så den ble valgt. En renne med 40-45 graders bratthet fører helt opp og muligheten for å gå seg bort underveis ikke så stor. Skiene ble satt igjen på breen og stegjern og isøks opp og ned. Midt i renna var bergpartiet begynt å presse sg fram, så her ble isøka og stegjernene flittig brukt. Glipp og fall er direkte uønsket. Det kom en gruppe med fire svensker ned som hadde valgt å sikre over dette partiet.

Videre opp var det greit feste helt til siste kneiken opp til den smale eggen som også krever varsomhet og vurdering av sikring.  Fallhøyden og konsekvensene ved fall er dessverre stor.  Mektig alpin topp som gir et lite ekstra trykk på pumpa i noen parti. Dessverre ingen utsikt fra toppen denne gang.

Nedturen til breen gikk greit med deler av turen med baken først.

Første del av Tomasrenna hadde ok forhold, mens fra midten av renna og ned bare humper og ras. Slitne lår var ikke til så mye hjelp når sugende telesvinger i bratt lende skulle settes. Så det ble litt telerando denne gangen.

Takker Inger, Ørjan og Kristin for to supre dager.

Startsted fra Storgammen i Lakselvbukt

Platået på ca. 500 meter ved inngangen til Tomasrenna.

Litt småur må passeres på vei opp.

Siste klyving før snøen.

Klart for ski på beina.

Like for vi dreier til høyre og inn i renna.

Kristin på vei opp Tomasrenna.

Renna opp til Store Lakselvtinden fra Den Himmelske Freds plass.

Ned mot Lakselvbukt.

Et litt isete parti forbi berget midt oppi renna.

Straks forbi og i løs snø igjen

Alpint og vilt på vei opp.

Toppen nærmer seg.

Bratt inngang til eggen som fører til toppen

Gråtonet utsikt fra toppen.

Nede i lavlandet presser sommeren seg fram.