Grill og kosetur til Buren

Etter mye om og men havnet vi til slutt på Buren. Turplanene i dag var Vasstinden opp fra Lauklines i kattfjorden. Men da vi ankom Lauklines var det sur vind og lite snø opp skogpartiet. Vi gjorde retrett og dro til Buren. Nordfjordtinden så fantastisk ut men vi regnet den som litt for risky under dagens forhold.Ferskt ras var gått på ryggen til høyre for Mellagårdselva, så vi fulgte normalruta opp.Vindstille og varmt på toppen og årets første grilling blei avviklet. Enda muligheter for fin nedkjøring på Buren selv om mange har vært oppe siden siste snøfall.

Fragleberget

Marte på vei langs eggen mot toppen

Klatrehytta ligger luftig til.

Ut Ersjfjorden

Grillsesongen er i gang

Marte på sine nye randoski.

                                          Thorleif

Roar

Terje

Katrine på splitboard

Folksomt på Gorzelvtinden i dag.

Det var mange som hadde tatt turen i godværet til Andersdalen i dag. Gorzelvtinden er jo med riktig rutevalg opp en forholdsvis trygg topp i disse tider med ustabile og vekslende forhold. Vi startet ved gården til Karl Gustav ved veienden og fulgte skogen opp til ryggen som vi fulgte til topps. Nydelig vær med sol og vindstille.Godt og varmt opp så lua måtte av i dag. Snøforholdene var helt upåklagelig i høyden. I skogen begynte den å bli preget av sola. Det føltes trygt i dag, men det var gått noen ras i sørvendte helninger. Takker Jørn og Viggo for flott tur. Turen blei avslutta med velsmakende burger på Flyt. Lagrene må jo fylles til ny tur i morra.

Ruta opp igjennom skogen mot ryggen som kan følges til topps.

Mange som hadde tatt turen til Gorzelvtinden i dag. Sikkert 20-30 personer

Utsikt mot Hamperokken

Ramfjordsida av Tromsdaltinden

Jørn har funnet usporet landskap

Undersida av skia må også dokumenters

Flotte forhold i dag

Ferskt ras i sørhelning

Viggo e søkkforfæra når han ser hvor han har kommet ned. Sliten tørst og trøtt.

Dårlig med ferdigtråkka løyper på Steinskartinden i kveld

Roar ser ikke mørkt på litt røft vær

 Vi var på vei til Rødtinden for en trimtur i regn og sluddelningene, men fikk klare meldinger om at det var et kjerringfjell. Så vi fortsatte bare videre til Kattfjordeidet og Steinskartind. En fantastisk kveld og ikke en bil eller toppturgåer å se. Regnelingene var gått over i snø av varierende tetthetsgrader. Vi kom ikke så langt over skoggrensa før snøen var tørr og fin og antydning til klabbing under fellene.Litt kryssing fram og tilbake før vi klarte å orientere oss inn i rett oppstigning.Lykter og snødrev er ikke den beste kombinasjon for orientering i bratt lende. Flott snø og fin nedkjøring selv om man må kjøre med redusert fart og litt flere stopp en normalt. Takker Roar for frisk tur

Det blei bruk for dårlig vær lua i kveld.

.

RINGEN ER SLUTTET PÅ KVITBERGFJELLET

Etter mange turer på mange fjell over mange år, var fjellet blitt min hjemmebane. Æ følte æ kjente fjellene på Kvaløya og Lyngen, viste om deres luner og særegenheter. Visste når de kunne besøkes og når de helst ville være i fred. Æ følte meg trygg i fjellet og kunne utfordre stadig brattere lende, stadig barskere med økt selvtillit. Æ beherska fjellene mine.

Så skjer tragedien, det umulige fire kompiser tatt i skred to døde, på et fjell som vi hadde vært på mange ganger i lag.

Alt det æ trudde æ kunne nokka om endres, jo mere kunnskap æ får om fjellet jo mindre ser æ at æ virkelig kan om fjellet. Ei dyrekjøpt erfaring for mine venner, som æ må ta inn over mæ. Æ står ved et paradigmeskifte, et vannskille i min tilnærming til fjellet. Derfor e æ tilbake der det starta med fine små slakke fjell. 

Derfor gikk turen i dag til Kvitbergfjellet.

For øvrig og fremdeles en flott tur i pudder og godt lys.

SKIBRØDRE

SOM BRØDRE FLEST SÅ SKAL DET KONKURERES

Vask av skihjelm

Milo og vann gjør susen

Etter noen års bruk begynte det å bli intens stram lukt av min kjære Sweethjelm. Spesielt på skiferiene da man bruker hjelmen over lenger tid enn på en  topptur da man stort sett har hjelmen på under nedturen. Det er jo ikke spesielt mye lufting på en Sweethjelm, så er man en av de som ennå har litt hår blir det fort hett. Jeg googla litt på nett og fant fort tips om vask av mchjelmer. Regner med at det ikke er så stor forskjell på vask av mchjelm som skihjelm.Man bruker milo eller annet mildt vaskemiddel i ei vaskebøtte og putter hjelmen oppi. Litt vasking og skrubbing og hjelmen er som ny.Etterpå skylles hjelmen til all vaskemiddel er borte. Litt tid for å få hjelmen tørr etterpå. Jeg brukte til slutt skotørkeren og da var den tørr på kort tid. En hårføner gjør sikkert samme nytten. Klar for ny tur med en svak duft av milo.

Hjelmen var ikke fullt så Sweet lenger og trengte vask.

Rolig tur til Buren

Utsikt mot klatrehytta

Etter en kveld med sosialt samvær var jeg ikke så tidlig ute i dag. Sola klarte å lokke meg til å pakke skisekken og komme meg avgårde. Jeg har ikke vært på Buren i år, så den fristet litt. Det var  gunstig å være seint ute i dag mht. tråkking av spor. Mye snø i terrenget og første mann var akkurat kommet seg avgårde. Det virket som om flere var preget av rasfare i dag. Det er sjelden å se at flere ikke går til topps, men snur underveis og ser seg fornøyd med det. Møtte to som tok snøprofil et stykke før sida mot eggen. Det viste seg å være et temmelig løst topplag på 25cm. Det resulterte i at storsida fikk ligge i fred i dag. Det kommer flere muligheter senere i sesongen. Godt med folk ute på tur i dag.

Ersjfjorden

Mange som var på tur i dag

Godt å se at de fleste er fornuftig og ikke nødvendigvis må helt til topps når forholdene er risky

Fra lek og latter til sorg og fortvilelse.

Venner på tur

Etter noen fantastiske dager i Zillertal nærmet årets alpetur seg slutten. Alt lå til rette for en Grande finale siste skidag. Sol, pudder og noen utvalgte fjellsider ventet på oss. Veiene og offentlig transport var i drift igjen etter to dager med kraftig snøvær. Optimale forhold for frikjøring. Dagen startet med magisk skikjøring på Hintertuxbreen. Stemningen var stor og det var ikke langt mellom gledeshyl og latter i vennegjengen.

Klokken 13.13 kom første telefon fra Tromsø om et helikopter observert i retning Middagstinden. Det var gått et stort snøras og to personer var savnet. Vi viste fra meldinger og invitasjoner til puddertur på Middagstinden kvelden i forveien, at vi hadde venner på tur i området. Uroen spredde seg fort og etter kort tid fikk vi bekreftet det vi fryktet. Det var nettopp våre venner som var tatt av et ras. Roger og Harald var savnet, mens Bård og William mirakuløst hadde berget seg.

Fra å være udødelige, fryktløse skikjørere som herjet i pudderfylte fjellsider følte vi oss små, hjelpeløse og fortvilte. Skiferien var over og latter og glede var brått borte. Nå ville vi bare ned fra fjellet og hjem. Resten av dagen ble brukt til å få klarhet i hva som var skjedd. Var det håp for de som var savnet. Etter hvert som tiden gikk skjønte vi at sjansen for å finne de i live var liten. Virkeligheten møtte oss da vi dro fra Langnes flyplass til minnestund i Kvaløy kirke. Stemningen og synet av de sørgende og fortvilede pårørende gjorde et sterkt inntrykk. Ei hel bygd er rammet av en stor tragedie. To aktive flotte friluftsmennesker er brått revet bort og tankene våre går nå til deres nærmeste familie og venner.

I etterkant vet jeg, at hadde vi ikke vært bortreist ville sannsyneligheten vært stor for at flere av oss hadde vært med på akkurat denne turen. Etter en lang periode med magert skiføre var snøen endelig kommet. Sol og urørte fjellsider som bare venter på å bli signert. Det er slett ikke sikkert vi hadde handlet noe annerledes. Hvor mange ganger har vi vært i faresonen uten å vite det, men har hatt marginene på våres side.

Lysten på skitur er ikke den samme som før. Til det er det alt for mange tanker på de som er gått bort, de som sitter igjen og ikke minst Bård og William som overlevde. Hvilke tanker og følelser må ikke de ha etter en slik forferdelig opplevelse. Fire venner på tur som får livet forandret på sekunder.

Akkurat nå går våre tanker til alle de som har mistet sine kjære.